Jeg har nesten tatt på verdens raskeste Indian!

En av mine favorittfilmer er "The world's fastest Indian". På min ferd sørover i New Zealand på vei til neste kunde i Gore, reiste jeg via Invercargill, "The southmost city in the British Empire", som Burt Monroe uttaler i filmen "The world's fastest Indian".

Grunnen til å dra akkurat til Invercargill var selvsagt akkurat den filmen, og livet til Burt Monroe, som er portrettert i filmen. Jeg reiste litt rundt, kikket på Oreti beach, stranda der Southland Motorcycle Club hadde sine race tidligere. Jeg fant Burts foreldres gård i Invercargill osv. Men jeg ville jo gjerne komme litt nærmere inn på sykkelen, men ante jo ikke om den var solgt til utlandet, brent opp eller på annen måte forsvunnet. Derfor dro jeg til turistkontoret for å lære mer. Jeg lurte litt på om de i det hele tatt ville ta meg alvorlig, å komme på turistkontoret for å spørre om en gammel motorsykkel er kanskje ikke helt vanlig. Uansett, jeg fant kontoret, og forsto umiddelbart at jeg hadde kommet riktig. De kjørte nemlig filmen på flatskjerm bak disken, og solgte t-skjorter og andre souvernirer med "The world's fastest Indian" på.

Altså, jeg la fram mitt ærend, og gutten i disken kunne opplyse om at sykkelen var på utstilling i Hammer hardware, en jernvarebutikk midt i byen. Siden det var søndag, hadde de selvsagt stengt, mente gutten. Jeg takket for opplysningene, og dro i vei for å finne Hammer hardware. De hadde riktignok stengt, men jeg kunne se folk inne i den mørklagte butikken. Jeg banka på glassdøra, og en stram dresskledd herre åpnet og så spørrende på meg. Jeg la fram mitt oppdrag, at jeg hadde reist halve jorda rundt for å se denne sykkelen, og om han kunne være så snill å slippe meg inn for en liten titt? Vel, altså, de hadde nå stengt, da. Kunne jeg ikke komme dagen etter, kanskje helst i åpningstida? Nei, det kunne jeg ikke, da var jeg ikke lenger i Invercargill, og jeg hadde altså reist langt og lengre enn langt...
Det hele endte med at han med et høflig sukk slapp meg inn, og fulgte meg til andre enden av butikklokalet. Der sto den! Ikke i all sin prakt (den hadde ikke kåpa på), men det var dog sykkelen i egen lave person. De hadde også en kopi (med kåpe) som var brukt i filmen, og Burts Velocette MSS som han var like glad i som sin Indian Scout. Hele utstillinga var rammet inn med klar beskjed om å holde fingrene unna. Derfor har jeg fortsatt ikke tatt på verdens raskeste Indian, men jeg har ihvertfall sett den på meget nært hold.
Jeg tok noen raske bilder, og fortet meg ut igjen, fornøyd med dagens fangst. Takket pent til mannen med dressen, og dro nordover mot Gore, der jeg skule møte opp hos en kunde mandag morgen.

Mer utførlig historie kommer under pilgrimsferder når jeg bare får tid...