Et snev av asfaltlykke og nostalgi

De siste dagene har jeg kjørt litt med min 30 år gamle Ducati ratbike. Det har vært litt snakk om caferacere i det siste, og det slo meg at denne Ducatien vel kanskje kan defineres inn i den definisjonen med litt godvilje.

Den gode gamle ratbike Duc

Den har vært i mitt eie i snart 30 år nå, så den er utviklet i typisk Kvennastil. Gode bremser, godt chassis og lavest mulig vekt. Lakk, pynt og annet dill er av lavere prioritet.

Jeg krasja og krølla tanken litt for noen år siden, men har ikke klart å spore opp noen ny tank enda. Så da får jeg bare leve med skrukkene ei stund til. Det finnes dog noen vage planer om en alutank noe ala dette:

Kanskje en slik NCR tank?

Eller hva med en komplett tank/sete enhet?

Og sykkelen er artig å kjøre. I fjor satte jeg på ekstra smale dekk; 90/90 foran og 110/90 bak. Tidligere har jeg ofte kjørt med 100 eller 110 bredde foran og 120 eller til og med 130 bak. De smale dekkene gjør den litt mer kvikkstyrt, trolig på bekostning av grep / anleggsflate mot veien. Men jeg kjører jo uansett med gode marginer, og for det aller meste på tørt føre.

Med ca 80hk i ca 190 kg motorsykkel er det ikke akkurat noen rakett, men det funker bra og er moro. Riktignok er sittestillingen ikke akkurat tilpasset en 55 år gammel kropp, men det går greit så lenge turene ikke er for lange.