kvenna.net

En blogg om folk og maskiner i Kvenna Racing & Kvenna Mekaniske.

24 mai 2019

Hjemme igjen, en oppsummering av Trefle Lozerien

Nå er alle hjemme igjen og har vært det i noen dager. Sandra dro som sagt hjem på søndag, mens André og jeg dro på mandag. Anders kjørte lastebilen til Graz på mandag og var hjemme på tirsdag.
Sjøl har jeg vært ganske trøtt og sliten hele uka, det hjalp heller ikke at det var ganske hektisk når jeg kom tilbake til jobben. Der venta de på meg, det var masse ting som skulle gjøres. Og det er jo hyggelig å være etterspurt.

Mitt inntrykk fra Wess-turneen vår er at etappeløpet i Frankrike var den største opplevelsen. I Portugal er det moro, vi har jo blitt litt kjent med folk gjennom årene. Det var også moro at det kom andre nordmenn. Men siden ingen av "våre" to førere egentlig helt fikk gjort det de kom for ble det på en måte en liten nedtur rent sportslig / resultatmessig. Det gikk jo rimelig bra i både endurocross på fredag og prolog i Porto sentrum på lørdag, men hovedløpet på søndag ble ødelagt av sykdom for Anders del, og av en form for disk for André, som ble nektet å kjøre videre fra sjekkpunkt 19, selv om det var neste to timer igjen av kjøretida. Jaja. Da vet vi det til neste gang.
Mandagen gikk med til div gjøremål + pakking av bil.

Ivecoen koker i heten i Porto.
Vi hadde jo som nevnt noen Iveco-utfordringer underveis. Ikke før hadde vi starta fra Lagares på tirsdag, så lyste lampa for kjølevæske og viseren sto på 100 grader. Stopp i veikanten!  Den kokte. Heldigvis var det kaldt vær på turen nedover, så da gikk det bra. Men på dagene i Lagares lå temperaturen på ca 32 grader i skyggen. Vi måtte bare vente til den ble litt kaldere og så prøve igjen. Så lenge det var nogenlunde flatt var det ikke noe problem. Saken er at Porto med omegn er langt fra flat, så det ble tre stopp innen vi kom til et lokalt verksted hvor vi ble tatt godt imot. Vi rakk ikke fram før lunchpausa, så de begynte på bilen kl to. Der forsvant den dagen... Men bilen ble i orden, og ikke var det dyrt heller.

En Bimotahekk blant alle Beta
Vi var også innom den lokale Beta-butikken (den Portugisiske importøren) for å kjøpe ledningen til hjulsensoren til speedometeret som Anders hadde lagt igjen hjemme. I etappeløp kjører man jo med registrert / veigodkjent sykkel, så vi antok at speedometeret måtte funke. Nå viste det seg vel at de ikke sjekket det allikevel, men det var vanskelig å spå. Blant alle Beta og andre sykler utstilt i butikken, lå en karbonfiberhekk fra en Bimota V-due. Jeg spurte om den var til salgs, men det var den merkelig nok ikke :-) Butikken har også sin egen butikkpapegøye, den hilste vi på sist vi var der også (for et par år siden).
Butikkpapegøye


Vi kjørte videre, og kom fram til Mende, byen for Trefle Lozerien, onsdag rett før midnatt. Da hadde André allerede rukket å gå noen løyper og fått sett seg litt om.

Trefle Lozerien ble en opptur. Torsdagen hvor vi rigget oss til og forberedte syklene for nytt race var ganske tung, Anders var fortsatt ikke i form og det gikk litt trått. Men når fredagen kom med regn, tåke og race, ble det bedre. Han lå på 40. plass etter første dag og smilet var kommet tilbake. Beste etapperesultat var 29. og 32. plass på etappe 3 og 2. Kroppen fungerte også bedre, så det var tydelig at sykdommen begynte å slippe taket. André var på 60. plass. Meget respektabelt av begge to.

På dag to gikk det omtrent like bra, mens på dag tre var det litt vanskeligere. Det kom nok også av at de da starta bakerst, slik at løypene var mye mer oppkjørte når de kom til fartsetappene. Men for totalresultatet gjorde det ikke så mye. Det regna jo også hele dagen. På dag to var det faktisk noe opphold og til og med sol en kort periode.

Fortsatt rene og pene i tøyet. 1. service på 1. dag
Sandra og jeg hadde den viktige jobben med å kjøre rundt og møte dem på alle servicepunktene / sjekkpunktene. Gangen i det hele var at vi møtte opp så fort vi kunne, helst før de kom. Så fikk de mat, briller, hansker, bensin før de kjørte gjennom sjekkpunktet på sitt oppsatte tidspunkt. Så dro de videre i terrenget, mens vi pakka bilen og freste videre til neste sted.
Snickers er enduromat!

Typisk depot. Flott natur nær en liten fransk landsby i fjellene.

































Men etterhvert kom regnet. Og varmt var det på ingen måte. Så vi måtte bruke leiebilen (Ford Fiesta) som varmestue. Ut med delekassene, inn med enduroførerne. Det var når jeg så dem sitte klissvåte innafor ruter fulle av dugg i bilen og tulle, le og gestikulere at jeg kjente at målet var nådd. Kjernen i det hele er jo at det er moro å kjøre motorsykkel, og spesielt løp. Ikke alle brukte Fiesta som racebuss. Noen hadde større ressurser og biler. Men lastebiler kunne man bare glemme, de største man kom inn i landsbyene med var 3.5t Sprintere o.l. Jeg tror kanskje de største teamene hadde flere kassebiler i sving, de reiste etter oss og var på plass før oss. I tillegg hadde de vært innom div fartsetapper med mat, hansker, briller osv.
Ipone portabel bensinstasjon

Enkelte hadde bra med folk
Vi, på den annen side, hadde nok med å rekke sjekkpunktene. Disse lå typisk 30-50 minutters kjøring fra hverandre. Kjøring på smale, svingete, naturskjønne veier. Hadde vi hatt bedre tid kunne vi tatt bilder...
Bare terrenget er nok til å ønske seg tilbake til det området.

Mine franskkunnskaper er nesten null, men det gikk etterhvert opp for meg at Trefle betyr kløver, og at de tre dagenes runde gikk i ulike himmelretninger. Så Trefle Lozerien betyr noe sånt som trekløver i Lozère, området Mende ligger i. Og dersom man tegner ut kjørerutene på et kart blir det nesten en trekløver hvor Mende er sentrum der bladene møtes. Det var dagens franskkurs. En annen ting å merke seg er at kommunikasjonen med franskmenn blir mye letter om man starter med et Bon Jour og slutter med Merci, selv om alt der i mellom er på engelsk.

André på tidskontroll
Og Anders
Garcia kjører fartsetappe
Et par fartsetapper fikk vi tid til å se på. Men det regna fælt, så bildene ble preget av vann på liser osv.
Og Becker'n, beste nordmann

André Wold Larsen, vår helt
Bra driv
Ny etappe, nye muligheter
I kø før siste fartsetappe
Nå er det Beckern's tur!
Trangt i svingen
Ikke så ren og pen lenger nå
I mål!
Inne i Mende var arrangementet fordelt på tre depoter; Paddoc A, B og C. I Paddoc A holdt proffene med fabrikkteamene til. Der var også starten og rett i nærheten, parc ferme. Der holdt også arrangørene til, med tilgang til toalett og dusj. Mens vi vanlige folk ikke hadde slike tilbud. Paddoc B og C (hvor vi bodde) var rett og slett to parkeringsplasser med asfalt. Vi valgte Paddoc C, siden denne også hadde ei stripe med gress som André og jeg slo opp hvert vårt telt på.

Riktig så idyllisk langs elva der, men helt uten fasiliteter som man trenger når man skal bo der 5 netter. Ikke en gang ei søplekasse hadde er spandert. Dva, det var et par små søplekasser der, mend e ble selvsagt fylt første kvelden og aldri tømt mes vi var der. Do fantes på nærmeste bensinstasjon. Bakeri var det også rett borti krysset. Så min standard morgenrutine ble å gå til bensinstasjonen, kjøpe vann og gå på do. Så innom bakeriet etter en fersk baguett.
Utsikt fra Paddoc C
Garage Michel, vål lokale leverandør

Hver kveld kjørte Sandra og jeg inn til Paddoc C før førerne kom inn. Jeg rigget til Rabaconda og verktøy (som vi også hadde med i Fiestaen). Så var det hektisk skruing før syklene ble levert i parc ferme.

Som sagt, Trefle Lozerien var en stor opplevelse. Og sluttresultatene ble også bra, med 42 og 67. Og ikke minst, Anders ligger nå på 28. plass i Wess etter to løp, med André 3 plasser bak. Så er det bare å glede seg til neste helg, da begge to (pluss Ib og flere andre nordmenn) skal kjøre Ertzberg.
Her er resultatene fra Trefle og fra Wess

Jeg har lagt ut noen bilder, og flere kommer, på min fotoside
Det er servert! Klart for service

Etiketter: ,