Tiurleiken

Becker'n og jeg dro på Tiurleiken, fulle av optimisme. Han har jo vunnet de to siste årene så det var jo ingen grunn til noe annet. Jeg kjørte tre runder der forrige gang (2017) og synes vel jeg burde klare minst fire i år. Forrige gang jeg kjørte var det ganske vått i myrene og folk sleit med å komme fram. Jeg husker jeg ble urimelig sliten, men klarte altså tre runder den gang. I fjor, med den tørre sommeren, ble løpet av mange ansett som "ganske lett". Da var jeg forhindret fra å stille pga et 60 års lag.
Vi kjørte lastebilen og bodde der. Skulle reise ved ett-tida ble vi enige om. Jeg tok fri hele fredagen mens Anders jobba til 12. Noen timer seinere var vi på veien, og kom vel fram ved halv-sju tida. Vi så mange andre fra Kongsberg, men fant ingen plass til den lange bilen i nærheten. Dermed ble vi liggende litt unna de fleste, noe som neppe var en ulempe når lørdagsfesten kom i gang. Mer om det seinere.
Jeg må advare med en gang om at bilder er det dårlig med, jeg hadde bare med meg mobilen med dårlig batteri.

Fredagen var ganske tørr og fin, men vi så jo at det var endel vann i terrenget. Vi (dvs Ingar Fjeldheim, Steinar Tingvoll og meg) gikk litt løyper og beså bl. a ekstrembakken, kyllingsporet og Rolling Stones-bakken. Alt så helt fint ut med bra feste og ingen store vanskeligheter. Akkurat Ekstrembakken hadde jeg bestemt at jeg ikke skulle slite med, jeg kjørte den sist og da får det holde.

Imidlertid kom det regn natt til lørdag. Ikke så reint lite heller. Bekkene vokste til elver og myrene ble til innsjøer. Men starten gikk som planlagt kl ett. Da hadde det forsåvidt nesten slutta å regne, men akkurat mens vi venta på starten kom det ei ny skur, nok til at brillene mine ble fulle av vann. Starten i første rekke (elite) gikk, og Becker'n tok starten og forsvant. Ib sto igjen og kicket Gasgas, men kom seg av gårde etter noen tråkk.

Jørn Tore fikk tredjeplass!

Så reiste juniorklassen, så damene. Dvs damen. Den andre damen, Mette Fidje, sto også igjen, men hun kjører jo Sherco uten kick. Hun fikk hjelp til å dytte i gang og fikk vel starta etter hvert. Så, til min overraskelse var det vår (50+) tur. Foran alle i de yngre breddeklassene. Jeg kom rimelig greit ut i starten, men holdt på å tryne i første rot etter bare 100m, da brillene ikke akkurat var helt gode, fulle av vann som de hadde vært. Av med dem og videre. Glatt, sølete og tildels ganske bratt. Eller djupt. Og slitsomt! så slitsomt! Som forrige gang måtte jeg ta pauser for å senke pulsen. Etter hvert mange pauser. Jeg kjørte snart forbi Hr Tingvoll som sto i myra og dytta. Det viste seg etter hvert at han hadde mista kjedet og det hadde låst seg mellom drevet og gearpedalens aksel. Bom fast, ingen verktøy. Vente på hjelp.

Inger Fjeldheim glad og fornøyd

Anders og Ib

Tormod synes det var veldig moro
(helt til sykkelen drukna)

Framover gikk det. Sykkelen gikk oppover liene, humøret gikk nedover. Pulsen steg. Jeg begynte virkelig å lure på om slikt er noe for gamle folk. Men så begynte det å gå nedover i terrenget, og jeg øyna en mulighet for at torturen snart var slutt. Så kom Rolling Stones. Det er en bratt nedoverbakke full av kulestein. Og for anledningen var den gjort om til ei elv. Fyttigrisen for en forskjell fra fredagen! Jeg humpa meg nedover, og kom til en 1 meter høy kant. Slapp meg utfor og gikk nesten rundt, men berga det med et nødskrik. Pussig nok hadde to røde-kors damer tatt oppstilling akkurat der. Til slutt kom jeg da meg ned og passerte depotet. Da parkerte jeg på sida av banen og gikk tilbake til depotet for å tenke over tilværelsens utfordringer. Satt på depotstøtta, drakk Monster og spiste banan. Lenge. Lurte på om jeg skulle bryte og bare vente til Becker'n kom, slik at jeg kunne hjelpe ham i depotet. Men det hadde neppe hjulpet, jeg var vel så sliten at jeg bare hadde gått i veien. Men etterhvert kom jeg til meg selv igjen og fortsatte over transpondersløyfa og ut på runde nr to. Jippi! Halvannen time igjen. Jeg bestemte raskt at det skulle få bli med de to rundene i år. Dermed la jeg opp en litt annen taktikk; kjøre-hviletidene skulle overholdes. Kjørte litt, prøvde å gjøre det skikkelig, dvs stå og kjøre slik jeg pleier. Så hvile, før jeg ble helt utslitt. Gjenta. Det funka forsåvidt greit. Kjørte meg fast i ei myr, kom meg ut aleine. Kjørte ut i ei elv, bortimot en meter djup. fikk hjelp til å komme opp igjen, men sykkelen stoppa ikke. Funka bra, sykkelen. Men andre hadde større vansker i den elva, Thormod kom ikke lenger enn dit på tredjerunden, han drukna Betaen og det var det. Den tidligere omtalte frk. Fidje hadde vel ca samme opplevelse. I følge Tormod så var ikke Hr Fidje sr. helt fornøyd med det franske vidunderet akkurat da.

Når jeg endelig kom til mål så hadde det gått ca 2.5 timer og jeg så det rutete flagget i det fjerne. Ikke meg imot. Tilbake til lastebilen. Av med hjelmen.

Da kom også Becker'n og vi tok et bad. Med støvler og alt. Hans historie var litt ulik min. Han hadde ledet med god margin i seks runder. Da satte han seg fast i et hull, og Ib tok innpå. Etter enda en fastkjøring med avhoppet kjede kom Ib forbi, og Anders endte på andreplass, men var fornøyd med egen fart i terrenget.

Etter løpet var det oppvisning. De er utstyrt med en bratt fjellskrent, og der har Mardon Moi kjørt opp med trialsykkel tidligere. I år var det annonsert at skrenten skulle forseres med endurosykkel, og Mardon, Ib og Anders var de utvalgte. Se min vinglete video med håndholdt mobil. Beklager kvaliteten. De kjørte opp tre ganger hver, videoen viser første forsøk fra alle.

Og til slutt var det fest, med live musikk og stor ståhei. Vi fra Kongsberg hadde det ihvertfall veldig hyggelig. Takk for ei fin helg, alle sammen!

Resultatene finnes på Mylaps

Dette var løp nr to i NESS 2019. Regner med at det kommer sammenlagtresultater på hjemmesida etter hvert. Jeg tror NESS blir bra og bidrar til å øke interessen for enduro i Norge. Det var ihvertfall rekorddeltagelse på de to første løpene, Flittig og Tiurleiken. Det lover bra for framtida.