Artig dag på Lunner (ja, faktisk!). Og Aleksander vant!

Lunner er, som ofte nevnt tidligere, ikke min favorittbane. Men når de arrangerer løp der, møter jeg selvsagt opp. Og i går var det ingen grunn til å angre på det. Vel, egentlig kan man jo lure. Det var ca 4 varmegrader, voldsomme vindkast (mer om det seinere) og regn. Hele tida var det regn.

Rett fra Ertzberg? Foto:Magne

Det hele starta egentlig på lørdag da jeg snakka med Magne. Han har dessverre ingen sykkel i drift for tida (både den gamle og den nye befinner seg på Geithus). Men Magne har snille venner. Knut Pedersen hadde tilbudt ham å låne 2020 KTM Ertzberg replikaen, og Magne lot seg overtale selv om han er KTM-skeptiker. Så da ble vi to i bilen, og alt lå til rette for en trivelig tur. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til mulighetene for etteranmelding, men det gikk helt fint. Damene i innsjekken var blide, raske og hyggelige. Det samme gjeldt forsåvidt i teknisk kontroll, men de var strenge og man måtte ha kjøretøybevis. Det hadde ikke verken Knut eller Magne på den sykkelen, men det ble ordnet på stedet. Det var forøvrig flere som måtte ordne det. Det er jo ikke helt vanlig at det blir spurt etter i teknisk kontroll, og jeg tror de aller fleste bare ser på det som en ekstra utgift de ikke helt forstår poenget med. Og det kan jeg være enig i.

Det første jeg gjorde etter å ha parkert i depotet, var å slå ut markisa på bilen. Det regna jo, så det framsto som en fornuftig ting å gjøre. Så gikk vi for å sjekke inn. Når vi kom tilbake var mitt første spørsmål; Hvor er markisa mi? Borte! Jeg kikka rundt. Der lå den jammen! Oppå taket på min bil og på naboens bil. Naboen viste seg å være Antti Juhani Mankinen, løpets eneste finne. Han klatra opp og kikka på taket på bilen sin og kommenterte kaldt at "joda, det er noen bulker, men det går sikkert bra". Takk for det! Der slapp jeg nok en utgift. Ved nærmere ettertanke viste det seg at vi faktisk hadde opplevd noen skikkelige vindkuler på veien dit, så jeg burde vel tenkt meg om før jeg slo ut markisa. Jeg har jo et slags bardunsystem til den også. Det hadde sikkert holdt den nede, hvis jeg var hadde brukt det...

Når markisa var berget ned fra biltakene og rullet sammen, var det teknisk kontroll. Med lydkontroll for en gangs skyld. Sykkelen min målte 110 db, grensa er 115. Ikkeno problem der, altså. Magne måtte ordna kjøretøybevis, men ellers gikk Ertzbergsykkelen igjennom uten kommentar den også.

Så var det bare å stå der i regnet, da, og vente på start. Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat gledet meg, det var blank holke med vann på over alt på crossbanen, startsletta og depotet, mens i skauen var det mest stein og jord (i følge Pål Vaarala som hadde gått løypa).

I følge Pål Anders (som selvsagt også hadde gått løype) var dette ei av de fineste løypene han hadde sett på lenge. Her ville det gå fort!  Her må man passe på så man ikke kjører på ei furu. Sa Pål Anders. Og det var nok et godt råd som flere burde tatt til seg.
Det jeg ikke var helt forberedt på før start, var at løypa også gikk gjennom den råtne snøen mange steder, helt uten oppkjørte spor. men det ordna seg etterhvert som vi fikk kjørt noen runder.

Vel, vel. Starten gikk, jeg hadde ingen ambisjoner om noe VM-gull, så jeg prøvde å holde meg borte fra trøbbel de første minuttene. Men det var ikke så lett, folk kava rundt i den grove, løse snøen og tryna på kryss og tvers. Det endte med at jeg sto og venta bak en kar som lå på tvers foran meg, jeg ville ikke risikere å havne oppå hans hurtig roterende bakhjul. Alt endte godt, vi kom oss ut i skauen alle sammen (tror jeg). Og da forsto jeg hva Pål Anders mente. De hadde jo planert! Og lagt på subbus! Det var reine skogsbilveien enkelte steder. Løypa var rett og slett veldig artig. Spesielt inne i skauen. Men de hadde ikke glemt steinene i år heller, et par oppoverbakker var fulle av jord og kulestein. Men med Rekluse clutch, piggdekk og full gass på et (litt for) høyt gear gnagde Gasgasen seg fram. Det ulte fælt i clutchen enkelte ganger, og den begynte å slure litt på clutchen også da den ikke skulle, men vi kjørte og kjørte. Jeg syntes jeg fikk en god flyt på det hele. Jeg så ikke noe til Magne, så jeg lurte på om han hadde fått noe trøbbel. Det viste seg at vi kjørte like mange runder (9), men han kjørte et snaut minutt raskere enn meg pr runde. De aller fleste andre kjørte som vanlig forbi meg noen ganger, Jørn Tore kjørte til og med forbi meg på nøyaktig samme sted to ganger!

Det gikk litt trått til å begynne med, men fra runde 2-3 til ca runde 6-7 fløyt det bra. Da var det også fine spor der det var løssnø. Men til slutt, de siste 2-3 rundene, var jeg såpass sliten at jeg begynte å velte, kjøre meg fast osv. Så jeg var sliten, men fornøyd når jeg kom i mål. Dette hadde vært moro! Magne var også fornøyd. Han kom på 11, jeg kom på 12. i veteranklassen (av 14). Men vår nye (unge) helt i veteranklasen, Bjørn Sønstebø, kom på åttende i sitt første løp i klassen for oss eldre. Han er ikke 50 enda, men fyller i år og er dermed kvalifisert. Det var en god start på veterankarrièren! Jon Svartdal endte opp med DNF etter å ha kjørt på et tre og skadet tommelen.

I den yngre klassen (dvs bredde) endte Pål Vaarala også med DNF, han ble svartflagga etter å ha kjørt i et tre, knust lykt og forskjerm, men kjørt videre. Det er tydeligvis ikke lov å kjøre uten skjermer :-)
Jørn Tore gjorde det som vanlig bra resultatmessig og kom på tiende i breddeklassen. Terje Edvardsen kom på 31. plass her.

Dagens helt: Aleksander (bilde fra i fjor)

Den som var mest imponerende var Aleksander Kalbekkdalen. Han vant juniorklassen, noe som er en bragd i seg selv. Han vant også løpet totalt! Vi gratulerer!
Det var 3 juniorer før beste seniorfører, André Wold Larsen. Vi så jo det samme i NM, at juniorene kjørte fortere enn seniorene. Det tyder bra for framtida i norsk enduro, også når det gjelder internasjonale resultater.

Reultatene finner du på speedhive. Bilder har jeg dessverre ikke.