En tur ned i (den mentale) kjelleren

Nyere (dvs mindre enn en dag gammel) forskning viser at en 58 år gammel mannskropp som har sittet på sofaen siden november ikke egner seg veldig bra for endurokjøring i våt snø.

Litt bakgrunnsdata:
Timeteller på min Gasgas 1.11.18 : 196.2 timer
Timeteller på min Gasgas 22.2.19 : 199.8 timer.
Slitasje på joggesko i samme periode: 0 timer.
Antall timer på Tarzanfabrikk: 0.

Kort sagt: Den som ikke trener, får dårligere form. Og det merka jeg på Haslemoen i går. På en veldig tydelig måte. Årets første Norgescupløp ble en tung affære for min del.

Masse nye Gasgaser i depotet

Magne og jeg kjørte Hiace oppover på morgenen, og ble tatt vel imot av noen andre med Gasgaselt innerst på parkeringa. Det var Eddie Lybæk Ro (som skulle vinne seniorklassen) og hans team. I det hele tatt så har andelen Gasgas på norske enduroløp å økt betraktelig det siste året, det er tydelig at det nå er et merke folk regner med blant de seriøst konkurransedyktige. Hvilket jo Eddie beviste i går.

Vi var ikke så mange fra NMK Kongsberg, det var Jon, Magne og meg i veteranklassen samt Caroline i dameklassen.

Innsjekk og teknisk gikk greit, men Magne fikk en kommentar på slark i forhjulet. Den lot seg lett fikse, og vi stilte optimistiske på startsletta. Starten gikk, de andre forsvant, i løpet av kort tid var jeg ganske aleine i skogen. Dvs, det var ikke bare meg som sleit, det så jeg tydelig på tempoet hos noen andre også. Løypa var bra den, men snøen ga lite støtte og sporene ble ganske dype etter hvert.. Det var jo mildvær, og vanndammene dukket fram.

Kjekk ung mann før start. GKN trøya er viktig!

Sporkjøring i snø har aldri vært min styrke, og jeg ble fort sliten. Etter et par runder var jeg sliten selv på steder jeg ikke engang visste at jeg hadde muskler. Noen ganger greide / turte jeg å reise meg opp og synes jeg at jeg fikk litt flyt i kjøringa, men så forsvant framhjulet ut i den grove snøen og rumpa datt ned på setet igjen. Jeg tryna aldri ordentlig, men hadde ganske mange stopp hvor sykkelen sto på tvers med nesa ut i skauen.

Ser ikke helt kvikk ut, nei

Ute på den tredje runde falt motivasjonen til et lavmål, og jeg begynte seriøst å vurdere å bare gi opp. Magne kjørte forbi, Svartdal kjørte forbi, Caroline kjørte forbi, Håvid Engmark kjørte forbi, alle kjørte forbi. Og ikke bare en gang. Men så kom jeg på at jeg hadde banan og Monster (#46) i depotet, så jeg holdt ut. Når jeg kom inn i depotet fikk jeg noen oppmuntrende ord fra Per Ole som sto og sekunderte PK (som også hadde trøbbel i snøen i følge Per Ole). Men PK holdt et tempo som var dobbelt så høyt som mitt, så det er jo ulike grader av trøbbel (og ambisjoner). Etter noen minutter i depotet la jeg ut på min fjerde runde. Da så jeg på klokka at det kom til å bli den siste, og trakk et lettelsens sukk.

Jaja. Det ble 4 runder, Mathias Martinsen som vant kjørte 9. Mange kjørte 8, deriblant PK Svendsrud og Håvid. En trøst er at jeg ikke kom på absolutt siste plass denne gangen heller.

En ikke fullt så ung, fullt så kjekk mann etter målgang.

Apropos Håvid Engmark. Et veldig hyggelig gjensyn, vi fikk en hyggelig prat mens vi venta på premieutdelinga. Han sa det var 5 år siden han sist kjørte enduroløp, men nå er han tilbake, i veteranklassen. Han debuterte der med å ta en andreplass, så tempoet er fortsatt inne.

Dagens store lyspunkt sett fra NMK Kongsbergs side var Caroline, som tok andreplass! Vi gratulerer så mye!

Magne virker litt kvikkere

Jon kom på 10. (6 runder), Magne på 13. (6 runder), og jeg på 16. plass i veteranklassen, av 17 startende. Jon hadde vært en tur i skauen og slått seg ganske bra. Man ser det tydelig på rundetidene hans. Håper det ikke er noe alvorlig.

Alle resultater finnes på speedhive.
Foto fra depotet: Magne Edvardsen
Foto fra løypa: Facebook(!) .

Så var det å komme seg hjem igjen. Hiacen men Magne bak rattet klarte det bra, og vi spiste hamburger i Kongsvinger. En fin tur, men kanskje ikke min morsomste løpsopplevelse.

Konklusjonen.

Plan for framtida: Nå skal det trenes.