Vinterslitern, Haslemoen

Først må jeg beklage lite trafikk og få innlegg på bloggen her det siste året. Nå går det vel mot en mer normal sommer, får vi håpe. Jeg planlegger å kjøre flest mulig Ness løp og noen andre i år. Første mulighet i år var Vinterslitern nå på lørdag.

Tom og jeg var begge påmeldt med "Kvenna Racing" som sponsor / lagnavn. Vi kjørte på et vis sammen dit, men med hver vår bil. Og apropos bil, jeg måtte låne Fredriks Vivaro da Transporteren har gitt seg (evt blitt oppgitt). Ny bil er på vei inn snart, bare Jørn Tore finner den rette. 

 

Vel framme traff vi Jørn Tore, Knut Einar, Jon, Bjørn og mange andre kjente. Veldig bra at det er noen løp som kan samle miljøet igjen!

 

Jørn Tore kjører KTM 500

Vi hadde selvsagt sjekka yr, og var forberedt på knallfine forhold. Kaldt om natta, sol og varmegrader om dagen og lite snø. Jeg gleda meg! Haslemoen har gitt meg noen av mine flotteste opplevelser på vinterløp (men også noen av de verste).

Innsjekk og teknisk gikk fint, men så var det været da. Det blåste og sola så vi ikke, så jeg fastslo at det var jakkeføre. Stillongs, tynn ullgenser, brynje, crosstrøye og jakke. Neoprenhansker og holkevarme. Det var bare noen få kuldegrader, så jeg frøys aldri mens jeg kjørte.

Knut Einar kjører Gasgas

Det var bare 3 klasser for menn og en for damer i hovedløpet. Det hadde dog gått rekruttløp, ungdomsløp og barneløp tidligere på formiddagen. 

Men tilbake til klassene. Fra i år er veteranklassen for alle over 40. Det betyr trolig at den fort kan bli den største klassen på løp som kjører bare junior, senior, veteran og damer.

Dette gjelder selvsagt ikke for løp i NESS. Der bruker vi samme opplegg som før, hvor folk kjører mot andre på samme  alder.

Før starten traff vi Andreas Alm. Tom lovte at han, som noen ganger før, skulle ta igjen og kjøre fra Andreas mot slutten av løpet. Vi kommer tilbake til akkurat den saken. 

Startfeltet på veien

Starten gikk langs bilveien, så var det 90 grader til venstre og rett inn på et spor. Det var selvsagt kamp om plassene inn på sporet, men jeg holdt meg litt i bakgrunnen. Damene starta bakerst. Snart var alle forbi meg og jeg kunne kjøre i mitt eget tempo. Underlaget viste seg å være noe løsere enn jeg hadde håpet, og det gikk da også litt saktere enn håpet. Lenge kjørte jeg aleine på førsterunden, men så fikk jeg høre en rolig firetakter bak meg. Han kom aldri forbi (til min forundring) så jeg konkluderte med at det var en marshal som hadde jobben med å passe på sistemann i løypa. Slik kjørte vi i flere kilometer. Men plutselig, ut av en sving skar forhjulet til høyre. Sykkelen fulgte naturlig nok etter. Og siden jeg på det tidspunktet var en litt ukonsentrert passasjer på sykkelen, fulgte jeg med. Rett på trynet i snøen. Og da kom han, mannen med firetakten. Og det var ingen marshal, men en deltager! Altså hadde jeg ikke vært helt sist!

 

Bjørn gjorde en god figur

 

Jeg kom meg på beina igjen og tøffa videre i det litt løse sporet. Vel inne i skauen hørte jeg en annen firetaktsmotor, ikke like rolig denne gangen. Det nærmest smalt i det Even Heibye dro forbi. For et tempo! Og helt uten å forstyrre den gamle mannen midt i sporet. Heibye bare lagde seg sitt eget spor i løssnøen. Snøføyka la seg, og han var borte. Litt etterpå passerte jeg mål. Han kjørte altså litt over dobbelt så fort som meg. En ikke helt uvanlig opplevelse.

Gammel mann gjør så godt han kan

Livet gikk sin gang der ute i skogen. Tom passerte, Bjørn passerte, Jørn Tore og Jon like så. Og de aller fleste andre. Jeg kom til å tenke på ei bok jeg så omtalt i det svenske bladet Mc-Nytt i min ungdom. Den het "Sveriges mest omkörda" og handla om Leif Rosell, en svensk roadracingfører som reiste Europa rundt og kjørte RR på 60-tallet. Jeg fikk litt den følelsen, at jeg var dagens mest forbikjørte.

Rett før nest siste målpassering kom Tom forbi for andre gang. "A man on a mission", som tv-reporter Cameron Donald sier når han kommenterer fra Isle of Man, og ser noen som satser litt ekstra. Tom tok "en Heibye", og definerte sitt eget spor rundt meg. Kanskje ikke like elegant som originalen, men han holdt seg på hjula og siden jeg slakka av litt for å slippe ham fram, slapp vi å kollidere når han kom tilbake i sporet foran meg.

Da var det 18 minutter igjen på løpsklokka. Jeg antok at Tom da kunne rekke to runder til, mens jeg planla en.

A man on a mission

Når jeg var nesten ferdig med den siste runden, kom jeg til en venstresving. Rett før svingen var det bare ett spor, og det gikk over en vanndam med is. Nå, etter nesten 2 timers kjøring, var det hull i isen. Hullet var like breit som et bakdekk og en snau meter lang. Og djupt, skikkelig djupt. Jeg var allerede i sporet når jeg så hullet, for sein å komme seg unna. Det smalt. Det stoppa, med bakhjulet nedi. Jeg ga gass. Ingenting skjedde. Huff. Slitsomt. Av sykkelen, løfta opp bakhjulet på sida av hullet, satte meg på. Ga gass. Ingenting skjedde. Null framdrift. Kikka ned. Kjeden hadde blitt slått av bakdrevet. Heldigvis var det bare å legge den på oppå drevet og rulle en halvmeter bakover. Så gi gass igjen. Sykkelen trilla framover som om ingenting hadde hendt.

Jeg kjørte i mål uten mer trøbbel. Men når jeg kom bort til bilen så var Tom der. Hvordan kunne det ha seg? Jo, han hadde lidd samme skjebne, i samme hull. Men han hadde plundra ganske mye mer for å få kjeden på igjen. Men ikke nok med det! Han hadde, som planlagt, tatt igjen Andreas og kjørt fra ham. Men når Tom sto og plundra, kjørte Andreas forbi. Og lo! Slikt skaper jo en viss motivasjon til å ta ham igjen. Stor var derfor frustrasjonen nå Tom kom til mål og ble flagg av på tida 2.00.35. Altså 35 sekunder for seint til å kjøre en runde til... 

 

Alt i alt tror jeg de fleste var rimelig fornøyd. 

Det var 77 startende. I seniorklassen vant selvsagt Even Heibye, mens Andreas Alm kom på 16(nr 32 totalt), Tom på 17 (34 totalt) , Jørn Tore på 19 (36 totalt), og Knut Einar på 31 (71 totalt).

 

I veteran vant Pål Anders (nr 8 totalt i løpet), mens Bjørn kom på 22 (55 totalt), Jon ble nr 25 (60 totalt), mens jeg ble 31 (70 totalt) 

Komplette resultater på speedhive 

 

Alle foto: Siri Sørhaug.