Hjuleenduro - Endelig litt kjøring igjen.

Å, så moro! Øystein og jeg reiste til Flittig på hjuleenduro i dag. Der traff vi mange andre fra NMK Kongsberg; Magne (med fetter), Nils, Magnus, Kjetil, Andreas, Bjørn, Jon, Herman. Håper det var alle.

Men hva er så hjuleenduro? Det er Asbjørn Sletholts (og de andre på Flittig) påfunn for et morsomt avbrekk i julefeiringa. I år, som i fjor, var det forenkla etappeløp med to etapper som skulle kjøres flere ganger. Men til forskjell fra i fjor var det ulike transpondersløyfer for de to etappene, slik at man ikke fikk samme problem som i fjor dersom man hoppet over grøtpauser.
Grøtpauser, ja. Det serveres selvsagt hjulegrøt(!) med saft, gløgg osv. Opplegget er at man kjører etappe 1, etappe 2 og så tar turen i depotet hvor grøten serveres. Jeg vet ikke hvor mange som spiste grøten, jeg hoppet over den. Saken er jo at jeg ikke kjører like fort som alle andre, dermed blir det ikke tid til grøtspising dersom jeg skal rekke akkorden.
Det var intervallstart, en start hvert 15. sekund. Det hele var automatisk, Erik tidtager har investert i nytt utstyr. Ei lampe skifta fra rødt til grønt og man peiser avgårde. Startrekkefølgen ble avgjort av tro på egne evner, ergo starta jeg nesten bakerst.
Man kunne velge selv hvor mange runder man ville kjøre, enten 4, 6 eller 8. Jeg satsa på 6, tenkte det kunne passe bra med kjøretida som var to timer. (Det sto tre i innbydelsen, men de hadde tydeligvis ombestemt seg).

Meg, Magnus og Magne

Etappe 1 gikk mest på flatmark litt av og på crossbanen. Den tok ikke lange tida, kanskje 5 minutter for min del. Etappe 2 gikk i skauen. Mye lengre, tok ca 10 min for min del. Et par bratte fjellkanter skulle forseres, det gikk stort sett bra til å begynne med. Men ettersom folk ble mer slitne kom også feilene. Veldig moro, mest moro i skauen synes jeg. Eneste problem var at det var det amerikanserne kaller "single track", veldig smalt spor i skauen. Få forbikjøringsmulgheter. Ergo kunne det bli litt kø av og til, det hendte jeg lagde litt propp. Når det ble bredere kom det av og til 3-4 stk forbi. De hadde tydeligvis ligget bak meg i skauen. Jeg hører jo at det er folk bak, men er det ikke plass til å vike så må de jo bare vente til det blir plass. Og det gjør de. Jeg opplevde ikke en eneste utålmodig fører som maste på meg.

De første par rundene var det tett trafikk, men etter hvert ble det av en eller annen grunn bedre plass. Jeg hengte meg etter hvert på Magne, slik at vi startet etter hverandre ihvertfall de 3 siste rundene. I runde 4 startet jeg først ut på etappe 1, da kjørte han forbi meg litt over midtveis og kjørte først på etappe 2. Der så jeg lite til ham. I de to neste rundene startet Magne først, og jeg klarte nesten, men bare nesten å holde følge på etappe 1. Så startet han først på etappe 2, men begge gangene tok jeg ham igjen der løypa gikk over en bekk og opp en fjellskrent. Han velta, jeg kjørte forbi.

Øystein punkterte etter 4 runder. Det synes han passa bra, siden han var sliten etter ribbetrimmen på Rudskogen (veldig moro der også!). 4 runder var jo en gyldig kjørestrekning, så det gikk fint. Magnus kjørte også 4 runder, armpumpen plaget ham hele tida.

Jon kjørte 8, Magne og jeg seks. Jeg antar de  fleste andre  fra oss også kjørte seks, men vet ikke. Tenkte jeg skulle finne det ut når resultatene kommer.

Asbjørn hadde som vanlig sørget for et imponerende premiebord. I år var det slik at de hadde trukket en rekkefølge for premieutdelinga, førstemann på lista kunne velge først. De tre første på lista var de tre barna som var med. De valgte hver sin crossbukse eller trøye og så ganske fornøyde ut. Så ble det delt ut dekk, bukser og masse andre større og mindre premier. Men jeg fikk den fineste (synes jeg). Det var en Essbox mini, en koffert for Essve bokser med skruer, spikre osv! Slike kofferter har jeg allerede

Innholdsrik premie

flere av, de er veldig kjekke.Det var to slike på bordet, og jeg tenkte med en gang at dersom jeg kunne velge hadde jeg tatt en av dem. Jeg regna med at de var tomme. Disse var til og med fylt med skruer, gipsankre og annet kjekt å ha! Til min store glede ble mitt navn ropt opp mens det fortsatt var en slik koffert tilgjengelig og jeg var ikke i tvil om hva jeg skulle velge.
Det skulle også deles ut premier til raskeste rundetid på etappe to (Ib fikk en Google smart høyttaler), til fører som hadde minst forskjell mellom to runder (Jens Olav Sørdalen (tror jeg), samme type Google høyttaler), og raskeste fører med hhv 4, 6 og 8 runder (dreide treboller). Det var da problemene begynte. Transpondersløyfe nr en hadde sviktet, noen hadde fått tider, andre ikke. Så alle tidene måtte gjennomgås for hånd. Og der står fortsatt den saken. Det var live timing på bedretider.net, men det som ligger der nå er åpenbart ikke riktig. Ikke engang antall runder stemmer. Men Erik og Siri i bedretider retter det sikkert opp etter hvert.

Takk for en fin dag i skogen!

Vinterservice, sjette akt

Etter masse jul så ble det ei verkstedøkt  gårkveld og ei langøkt i dag.
I gårkveld lagde jeg en luftenippel til styredemperen og fikk lufta den.
I dag satte jeg sammen det hele og la på piggdekk.

Lufting

Jeg har også fått et husdyr i verkstedet.

Så da ble jeg faktisk klar for Hjuleenduro i morra! Ikke er beinet så ille heller, så nå gleder jeg meg til å kjøre.

Husdyret

Er dog ikke helt ferdig, har ikke bytta olje på gaffel, heller ikke på gearkassa. Men det er jo fort gjort seinere en gang.

Vinterservice, femte akt

Fikk pakke levert på jobben i dag. Bakdemperen har vært en tur hjemom i Hengelo, Nederland. Kom tilbake, frisk og fin med nyservisert innmat. Da begynnner det å hjelpe. Får prøve å bli ferdig med sykkelen i løpet av helga så jeg kan få kjørt litt i romjula.

Pakke fra Reiger

Vil Alfonso gjenoppstå?

Alfonso som han ser ut nå, uten motor

Alfonso har, etter å ha ligget delvis under verkstedbenken i 17 år, fått ny tro på livet. Jeg har vært i kontakt med Alessandro Luzzi i Siena, Italia. Han har lovet å bidra til Alfonsos gjenoppliving. Dermed kan kanskje 2019 bli året da 58-åringen Alfonso atter kommer ut i friluft.

Alfonso er en Moto Morini Corsaro 125, trolig 1961 modell. Jeg skrev en epistel om prosjektet i Bicilindrica, Guzziklubbens blad en gang rundt 1999.

Etter den tid kjørte Even Alfonso fra han var 16 til 18, og brukte to motorer i den perioden. Den første knakk en ventil og det var det. Hull i stempelet, ødelagt topp.

Topp

Stempel

Ny motor måtte kjøpes inn. Den nye motoren ble overhalt før han tok den i bruk, alle lagre ble byttet. Dvs alle utenom rådelageret, som jeg ikke klarte å finne. Så da skal det vel ikke så mye fantasi for å skjønne hva som ble den motorens endelikt, nemlig rådebank. Men når dette skjedde var det høsten og Even ble 18 1.april neste år. Dermed ble det ikke noe mer mc-kjøring på ei stund, det ble bilkjøring og bilskruing som tok over for hans del.

Så det endte med at Morinien ble min, og at jeg delte motoren for å se hvordan det sto til. Rådebank, ja, det var tydelig. Jeg dro til Trio Motor i Drammen for å få delt veiva. Corsaro har nemlig blitt levert med to typer rådelagre, bronseforing og rullelager. Den motoren jeg delte har bronseforing, trolig den andre (den med raset topp) også.

Siden har motorene ligget i et par plastkasser under verkstedbenken og sykkelen har stått i låven.

Det må da gå an å få motor ut av dette?

Men nå fikk jeg plutselig inspirasjon og tok kontakt med Alessandro Luzzi i Siena. Det finnes et veldig bra delelager i Siena, dette visste jeg om allerede når Even og jeg restaurerte på nittitallet. Problemet var da at Signore Luzzi kun snakket italiensk, og at all kontakt måtte foregå pr brev eller telefon. Ergo ble det ingen kontaktforsøk fra min side. Men etter hver har hans sønn Alessandro tatt over geskjeften, og han kan både skrive engelsk og bruke email. Så da er det håp! Rådesett er bestilt, dessuten selger de ei vesentlig oppgradert oljepume jeg skal sette inn. Han har også ventiler, styringer og stort sett det meste tror jeg. Jeg har bestilt alt av lagre og simringer fra Simply Bearings. Nå skal motoren ha en god prognose; Nye lagre over alt, nye ventiler og ny oljepumpe.

Planen er å bygge en god motor i vinter, så sette den inn i sykkelen uten å gjøre så mye med den. Så får vi prøve litt og se om noe må gjøres også med sykkeldelene. Det mest åpenbare er vel lys, bremser og dempere. Dette er en 50-talls konstruksjon med 6V og små trommelbremser. Selv om dette vel ble regnet som tilstrekkelig for 60 år siden er det vel slik at det "leaves something to be desired", som de sier på holmen. Støtdemperne er neppe hva de engang var, så litt overhaling av gaffel kan det vel hende jeg prøver meg på. Bakdemperne er jeg mer usikker på om det lar seg gjøre å få gjort noe med. Det finnes en produsert i Tsjekkia som lager elektronisk tenning med 12V 100W generator. Dyr, men kanskje verdt pengene dersom det viser seg at Alfonso blei en artig liten sak som faktisk er brukelig til noe.

Vinterservice, fjerde akt

Så er styredemperen sammen igjen. Jeg slapp turen til Autogården, jeg klarte å presse det sammen i skrustikka.

presse

Med nye stålforinger og POM skiver blir den forhåpentligvis god som ny. Jeg har også fylt olje, der skulle jeg hatt en Öhlins olje fylle/luftemaskin. Det blei tålig bra uten, men ikke helt perfekt.

Ny linkarm med innpressede foringer og aksler

Men den går igjennom testen som er beskrevet i verkstedhåndboka, så da blei det bra nok. Jeg har riktignok igjen å justere oljenivået korrekt, der må jeg dreie et lite verktøy først.

God som ny

Vinterservice, tredje akt

Så har tida kommet for stempelbytte. Sykkelen har gått hundre timer siden forrige bytte, jeg prøver å holde intervallet ca der. Når man ser hvordan det brukte stempelet ser ut, kunne jeg sikkert kjørt minst 150 timer. Det er selvsagt brukt, men ikke utslitt.
Jeg bestilte et originalstempel fra Tandberg MC, Siri og jeg henta det (kvalitetstid i ekteskapet!) for noen uker siden. Gasgas bruker S3 som stempelleverandør til 200cc, det forrige kom i en S3 eske, dette i Gasgas eske. Men ellers var de like.

Sylinder og stempel er vekk

Å bytte stempel er en veldig grei jobb, så lenge du vet monteringshøyden på sylinderen. Da er det bare å tappe av den lilla kjølevæska. LILLA? Åssen har det gått for seg? Jeg tror kanskje jeg har brukt blå (eller rød) væske forrige gang og så etterfylt med den andre typen. Får håpe det ikke har gjort noen skade.
Så kan man koble av et par kjøleslanger, vri litt på radiatorene og løsne sylinderen og dra den opp. Men forrige gang gjorde jeg det litt mer komplisert, da skulle jeg måle ut høyden på portene og squishbandet. Så da måtte jeg ta toppen av først, den måtte justeres litt i dreibenken. Men denne gangen skulle jeg bare bytte stempelet, ellers skulle alt være som før. Da er det gjort på noen få timer.

Lilla!

Nytt stempel.

Klar for 100 nye timer

Vinterservice, andre akt

Siden jeg hadde besluttet at det måtte en dor i stål til for å presse ut det jeg skulle fra styredemperen var jeg innom Magnussen og kjøpte en M16 skrue til emne. Med nydreid pressedor i stål reiste jeg så til min faste leverandør av bilskruertjenester,  Autogården. Der er det alltid hjelp å få! Etter en tominutters seanse i pressa der var pressejobben gjort og demontering av styredemperen kunne fortsette.Så nå er den plukket ned for inspeksjon og utskifting av delene i servicekittet jeg kjøpte på turen til GGN. Jeg må jo innom Autogården igjen for å få pressa det samme igjen, men det går sikkert greit det og.

Öhlins kaller denne for S3, som står for Selective Steering Stabilizer.

Så kommer et forsøk på selvinnsikt:

Jeg må innrømme at jeg synes denne demperen er ganske kul, sett fra et teknisk / ingeniørsynspunkt. Og enda mer nå som jeg har fått tegninger og verkstedhandbok slik at jeg kan forstå i detalj hvordan den virker. Jeg har jo lenge hatt en svakhet for kompliserte mekaniske løsninger på kjente problemer og denne faller helt klart inn under den kategorien. Det kan godt hende den også er bedre enn f.eks en Scott eller Öhlins egen "forrige generasjons" demper. Uansett, Öhlins S3 er mye mer komplisert og dermed også mer tiltrekkende for meg. Slike tilbøyeligheter har jeg hatt lenge, jeg kjøpte jo f.eks Ducati Desmo lenge før mange andre her omkring hadde hørt om slikt. Det er jo en ekstra komplisert måte å bygge firetaktsmotor på (og nå har jeg hatt Ducatien i 32 år). Jeg leste engang en beskrivelse av slike løsninger jeg faller for, "engineering in search of a problem" istedenfor "engineering in search of a solution". Hehe. En annen karakterstikk fikk jeg når Siri og jeg var innom Tandberg MC for å hente mitt nye stempel her om dagen. Der ble jeg karakterisert som en "ikke gjennomsnittskunde" etter at jeg forklarte at ved forrige stempelbytte hadde jeg hatt toppen i dreibenken for å justere inn squish. Jaja, noen særinteresser skal man jo dyrke.

Jeg kjøpte selvsagt min S3 brukt, og relativt billig på ebay for et par år siden. Å kjøpe den for full nypris var helt uaktuelt. Nå har jeg kjørt 108 timer med den og tenkte det var på tide med en overhaling. Den er ikke akkurat utslitt, men jeg ser jo at noen av slitedelene har gjort sitt og er klare for utskifting. Og ikke minst er sikkert olja klar for bytte etter noen år i tjenesten.

Jeg regner med at utskifting av deler skal gå greit, etterpå er det pressing og så er det oljefylling med tilhørende lufting. Her skal man, i følge beskrivelsen, bruke Öhlins egen oljefylle / vakuum maskin. Av en eller annen grunn har jeg ingen slik maskin og heller ingen plan om å kjøpe det. Så det får bli litt improvisasjon der, er jeg redd. For å få oljenivået korrekt så skal man bruke et spesielt verktøy for å holde skillestempelet (det jeg lagde verktøy for å ta ut) på rett plass. Dette verktøyet er det siste jeg må lage, tror jeg. Det framgår av sammenhengen i tegninga hvordan det må se ut. Kanskje jeg også lager et sentreringsverktøy til bruk ved pressinga, for å sikre at styretriangelet kommer i riktig posisjon ved pressing.

Ganske mange deler i verdens mest fancy styredemper.

Dreibenklykke

I går fikk jeg meg et par timer i dreibenken og lagde istand et par verktøy til styredemperoverhalinga.

stempel og verktøy

Først lagde jeg et verktøy jeg allerede har greid meg uten. For å få ut stempelet i olje-reservoaret brukte jeg bare en M4 skrue, men dette verktøyet er nok bra når det skal settes inn igjen. Dette er bare en enkel alu-stang med en M4 gjenge i enden. Istedenfor å dreie M4 utvendig i alu skar jeg en innvendig gjenge og låste fast en M4 skrue med Loctite.

Samme verktøy skrudd inn i stempelet.

Dor og mothold

Så var det "Torsion bar press mandrel set". Dette er en dor og et mothold som skal brukes for å presse ut en pinne (torsion bar) som har presspasning i begge ender. Jeg kikka på bildene i verkstedhandboka og tok noen mål. Jeg lagde også dette i alu, selv om det skal brukes i presse. Litt optimistisk, kanskje. Poenget var at jeg tenkte å bruke skrustikka som presse og der er gjerne alu godt nok. Men akk - her kom skuffelsen. Stikka er ikke kraftig nok. Det beveget seg så vidt, men ikke lenger. Så nå må jeg ut på bygda for å låne hydraulisk presse.

I stikka (uten hell)

Da må jeg nok også skal lage en dor i stål. Det viser seg også at motholdet nok er litt kort, jeg får nok ikke pinnen helt ut. Men det tror jeg egentlig heller ikke behøves, jeg får den helt sikkert langt nok ut til at delene kan separeres.

Dor, mothold og lager

Nå vi først snakker om enkle verktøy for å hjelpe seg i servicearbeidet kan jeg ta med et tilsvarende pressesett jeg har brukt mange ganger. Dette er for å presse ut / inn nålelagre i svingarm og link i Gasgas. Enkle saker, men kjekt å ha.

i bruk